Domstolene er samfunnets viktigste konfliktløser. Når domstolen har avsagt dom og denne ikke ankes, skal  partene kunne slå seg til ro med at man har fått en løsning på konflikten. På disse sidene gis det informasjon om hva en sivil sak er og hvordan en slik rettssak foregår. For mer informasjon om ulike typer sivile saker, se menyen til venstre.

Hva er en sivil sak?

En sivil sak er en konflikt mellom to eller flere parter om hvem som har loven på sin side. Uenigheten kan gjelde alt fra eiendomsgrenser og økonomi til saker mot det offentlige.Sivile saker omfatter mange forskjellige sakstyper, blant annet familiesaker, nabotvister, erstatningssaker, overprøving av forvaltningsvedtak og tvister i arbeids- og forretningsforhold. 

De aller fleste sivile saker behandles etter reglene i  tvisteloven (lenke til lovdata.no).

Man plikter å varsle og å prøve å løse tvisten selv

Et av formålene i tvisteloven er at de fleste tvister skal kunne løses uten at man bruker domstolene. Derfor pålegger tvisteloven partene i en konflikt en del plikter. Den som vil reise søksmål har plikt til å gi skriftlig varsel til den det er aktuelt å reise sak mot, før saken blir brakt videre som et søksmål.

Varselet skal opplyse om det krav som kan bli fremmet og grunnlaget for dette. Varselet skal også oppfordre den andre parten til å ta stilling til kravet og grunnlaget.

Den som mottar søksmålsvarsel, må innen rimelig tid ta stilling til kravet og grunnlaget. Dersom man ikke er enig i kravet, enten helt eller delvis, må man redegjøre for sitt syn på saken i det som kalles et tilsvar. Varslings- og svarpliktene før søksmål er kombinert med en plikt for begge parter til å opplyse om viktige dokumenter eller andre bevis som parten selv kjenner til, og som parten ikke kan regne med at den andre er kjent med. Partene har også en plikt til å undersøke om det er mulig å løse tvisten med godvilje fra begge parter.

Hvis pliktene ikke overholdes

Selv om en part ikke overholder sine plikter før man går til sak, betyr ikke det at domstolene kan nekte å behandle saken. Derimot kan manglende oppfyllelse av pliktene få konsekvenser for fordelingen av saksomkostningene, det vil blant annet si utgifter til advokat og rettsgebyr.  Både retten til å få dekket sine egne omkostninger for saken og plikt til å betale disse for motparten kan påvirkes av hvorvidt man har overholdt sine egne plikter.

Om man ikke får løst tvisten - mekling i forliksrådet

Dersom partene ikke kommer til enighet på egen hånd, kan det bli nødvendig å gå videre med saken til forliksrådet. Den som reiser saken, kalles saksøker. Saksøkeren må sende klage til forliksrådet. En slik klage kalles en forliksklage. Når klagen er mottatt, innkaller  forliksrådet partene til et rettsmøte med mål om å få partene til å bli enige om et forlik i saken. Hvis partene ikke blir enige, kan forliksrådet med partenes samtykke avsi dom i saken. Hvis saken gjelder et beløp under kr 125 000, kan forliksrådet avsi dom når bare én av partene ber om det.

Forliksrådet kan avslutte behandlingen dersom det er lite sannsynlig at saken egner seg for videre behandling i forliksrådet. Saksbehandlingen i forliksrådet avsluttets også hvis rådet ikke vil eller kan avsi dom.

Hvilke saker er unntatt behandling i forliksrådet?

I en del tilfeller kan mekling i forliksrådet unnlates. Dette gjelder blant annet i tilfeller hvor:

• summen man er uenig om er over kr 125.000,- 
• begge parter fått bistand av advokat
• når det er gjennomført utenrettslig mekling etter tvisteloven kapittel 7.

Hvordan bringe en sak videre til tingretten?

En dom fra forliksrådet kan bringes inn for tingretten ved stevning innen én måned. Med stevning menes det dokumentet man sender domstolen fordi man ønsker å starte en sivil sak. Begge partene i tvisten kan ta ut stevning. En sak kan også bringes inn for tingretten ved stevning dersom forliksrådet ikke vil eller kan behandle saken videre. Det samme gjelder for saker som er unntatt behandling i forliksrådet. 

Stevning, tilsvar og forberedelser til hovedforhandlingen

Tvistesaker deles inn i saker med tvisteverdi over 125 000 som går etter allmennkravsprosessen, og saker med tvisteverdi under 125 000 som går etter småkravsprosessen. Småkravsprosessen er litt enklere enn allmennkravsprosessen. Les mer om småkravsprosessen.

Dersom saksøkeren har en advokat til å representere seg, er det vanligvis advokaten som setter opp stevningen. Tvisteloven gir saksøker uten advokat rett til å komme med muntlig stevning ved personlig oppmøte i domstolen. Retten vil da sette opp stevningen skriftlig. Tvisteloven § 9-2 (lenke til tvisteloven på lovdata.no) stiller bestemte krav til utformingen av en stevning. Stevningen skal gi grunnlag for en forsvarlig behandling av saken. Den faktiske og rettslige begrunnelsen i stevningen må være slik at den som blir saksøkt (saksøkte) kan ta stilling til kravene og forberede saken. Stevningen må inneholde en nøyaktig påstand som viser det saksøkeren ønsker dom for. Med påstand menes det resultatet en part ønsker retten skal komme fram til for å konkludere saken.

Det er utarbeidet skjema for stevning og tilsvar som kan brukes av selvprosederende parter, det vil si parter som ønsker å representere seg selv og dermed ikke bruke advokat.

Etter at stevningen er kommet inn til retten, undersøker dommeren om den oppfyller kravene i loven.  Deretter blir stevningen sendt til den som er saksøkt. Saksøkte får en frist til å besvare den, vanligvis tre uker. Hvis saksøkte ikke godtar de krav saksøkeren har kommet med, må saksøkte gi uttrykk for dette i svaret, dette kalles tilsvar. Dersom saksøkte ikke har advokat, kan han eller hun komme med et muntlig tilsvar ved å møte personlig i domstolen. I likhet med stevningen, så bør også  tilsvaret avsluttes med en påstand. Dersom saksøkte ikke kommer med tilsvar innen fristen, kan saksøkeren ha krav på at retten avsier dom i samsvar med hans påstand. Dette kalles fraværsdom.

Straks etter at saksøkte har kommet med tilsvar i saken, skal retten legge en plan for den videre behandlingen etter å ha drøftet dette med partene. I drøftingen skal partene og retten blant annet ta stilling til om det skal gjennomføres rettsmekling og om det skal avgis skriftlige innlegg. De skal også gjennomgå hvordan hvilke bevis som skal legges fram for retten (bevisføringen) skal foregå, og finne en dato for når hovedforhandlingen (rettssaken) skal starte. Denne drøftingen med partene kan skje i en telefon- eller videokonferanse. 

Saksforberedelsen skal være avsluttet to uker før hovedforhandlingen, om ikke retten bestemmer noe annet. Retten skal som hovedregel kreve at partene avgir såkalte sluttinnlegg innen saksforberedelsen er avsluttet. Dette er beskrevet i tvistelovens § 9-10. Sluttinnleggene skal helst ikke være lengre enn en side og skal helt kort angi påstand, faktiske og rettslige grunnlag, og de bevis som parten vil føre i hovedforhandlingen. Med sluttinnleggene skal det vanligvis også følge forslag til fremdriftsplan for hovedforhandlingen.

Etter at saksforberedelsen er avsluttet vil neste steg være at saken avgjøres i hovedforhandling. Hovedforhandlingen er vanligvis muntlig. Partene og dommeren kan imidlertid avtale at rettens avgjørelse skal treffes på grunnlag skriftlig behandling, eller i en kombinasjon mellom muntlig og skriftlig behandling.

Hva koster det å få behandlet sin sak av domstolen?

I de fleste sakene må man betale gebyr for å få saken behandlet. Noen saker er fritatt for gebyr. Det gjelder blant annet saker om barnefordeling, farskapssaker, visse saker etter husleieloven og stillingsvernssaker reist av arbeidstaker.
Lenke til rettsgebyrloven § 10 om saker uten gebyr på lovdata.no.
Lenke til informasjon om rettsgebyr i ulike saker

Hvem møter i hovedforhandlingen?

I hovedforhandlingen møter partene, advokatene og dommeren. I sivile saker består retten som regel bare av én dommer, fagdommeren. Partene kan kreve at retten settes med meddommere. Hvis det er nødvendig med særlig innsikt på et fagfelt, kan retten settes med to fagkyndige meddommere.

Hva skjer i hovedforhandlingen?

Hovedforhandlingen starter med at retten klarlegger de fremsatte påstandene, påstandsgrunnlag og den varslede bevisføringen. Denne innledningen fra dommeren er basert på partenes sluttinnlegg. Etter dette redegjør først saksøkerens advokat for saken og for de bevisene som vil bli ført. Innledningsforedraget avsluttes med en påstand. Påstanden skal beskrive det parten ønsker at domsresultatet skal bli. Deretter får saksøktes advokat ordet til en innledning, før også han avslutter med en påstand.

Før partene etter tur gir forklaring, må de gi en erklæring (forsikring) om at de vil snakke sant. Partsforklaringen gjennomføres slik at først stiller partens egen advokat spørsmål, deretter motpartens advokat, og til slutt dommeren. Dommeren vil også kunne stille enkeltstående spørsmål underveis. 

Etter dette gir vitnene forklaring, dette er en del av bevisførselen i saken. Vitnene må også vanligvis avgi forsikring før de forklarer seg. Det kan også legges fram bevis som for eksempel dokumenter eller gjenstander.

Advokatene får ordet til sluttinnlegg. Dette kalles prosedyre. I prosedyrene oppsummerer de saken slik hver ser den, hvordan sakens faktum bør forstås og hvilken løsning rettsreglene gir. Hver part har anledning til å få ordet en siste gang til korte bemerkninger.

Dommeren erklærer så forhandlingen avsluttet og saken tas opp til doms.

Når dommen er klar

Når dommen er underskrevet, sendes den til advokatene (kalles også prosessfullmektigene) som så varsler sine klienter. Advokatene må bekrefte skriftlig at de har mottatt dommen.

Dersom en part ikke har advokat (er selvprosederende) er de parten selv som holder innledningsforedrag og prosedye som angitt ovenfor. "Les mer om dette under menypunktet " Føre min egen sak"

Anke i sivile saker

En dom avsagt i tingretten kan ankes til lagmannsretten gjennom en ankeerklæring. Fristen for å anke er som regel på en måned etter at dommen i tingretten er gjort kjent for partene. Anke over en dom i tingretten sendes av advokaten til den tingretten som har tatt avgjørelsen, eller presenteres muntlig for tingrettsdommeren. Ankeerklæringen skal påpeke hvilke feil man mener er begått. Tingretten sørger for at erklæringen forkynnes for motparten, som samtidig gis en frist til tilsvar. Når tilsvaret foreligger eller tilsvarsfristen er ute, oversendes saksdokumentene til lagmannsretten.

Hvilke saker kan ankes?

Tvistesummens størrelse har betydning for om man kan anke. Hvis ankegjenstandens verdi er mindre enn 125 000 kroner må man ha lagmannsrettens samtykke for å anke.  Ved å begrense ankemuligheten på denne måte hindrer man at saksomkostningene i saker av mindre økonomisk verdi blir større enn det beløpet partene strides om. Lagmannsretten har også en begrenset adgang til å nekte å ta en anke til behandling hvis det såkalte ankeutvalget i domstolen finner det klart at anken ikke kan føre frem. Hvem dømmer i sivile saker

Hvem dømmer i lagmannsretten?

I lagmannsretten behandles en sivil sak som regel av tre fagdommere. I enkelte sakstyper skal det alltid være meddommere. I tillegg kan partene uansett kreve at det innkalles to meddommere.
Når det kreves særlig kunnskap om et saksområde, kan retten oppnevne fagkyndige meddommere. Meddommerne dømmer på like fot med de juridiske dommerne.

Hvordan foregår hovedforhandlingen i lagmannsretten?

Hovedforhandlingen foregår stort sett på samme måte som i tingretten.

Anke til Høyesterett

Den som er misfornøyd med lagmannsrettens dom kan anke til Høyesterett. Les mer saksbehandlingen i Høyesterett på Høyesteretts nettsted.

Småkravsprosessen (tvistelovens kapittel 10)

Den ordinære behandlingsmåten i saker hvor tvistesummen (det beløpet partene strides om) er under 125 000 kroner, kalles småkravsprosess. Småkravsprosessen skal gjøre det enklere og billigere å få behandlet mindre sivile saker for domstolene. Tvisteloven forutsetter at partene kan klare seg uten advokat i småkravsprosessen, og behandlingsformen er enklere enn det som er beskrevet ovenfor om allmennprosessen.
 
Se mer i menypunktet til venstre - Småkravsprosessen . 
Se tvistelovens kapittel 10 på lovdata.no

Mekling

Meklingens sentrale betydning i tvisteloven er understreket i lovens fulle navn: lov om mekling og rettergang i sivile tvister. Loven sier at retten på ethvert trinn av saken skal vurdere muligheten for å få rettstvisten helt eller delvis løst i minnelighet. Dette kan skje ved utenrettslig mekling, tradisjonell mekling og rettsmekling
Ved rettsmekling kan mekleren opptre mer aktivt enn ved tradisjonell mekling. Mekleren kan gjennomføre særmøter med hver av partene, og gå mer inn i saken uten fare for å bli inhabil.  Dersom partene ikke blir enige under meklingen og saken går videre til hovedforhandling, skal normalt ny dommer overta saken. Rettsmekleren kan være en dommer i domstolen, en person fra domstolens utvalg av rettsmeklere, eller en annen som partene er enige om å oppnevne.

Se mer i menypunktet til venstre - Rettsmekling

Mer informasjon om tvisteloven

Alle som er spesielt interessert i forskjellige sider ved tvisteloven, kan lese tvistelovsbrevene fra  Domstoladministrasjonens tvistelovsprosjekt ( fra før loven trådte ikraft i 2008). Hvert brev gir en oversikt over ett eller flere kapitler loven.

 Lenke til tvistelovsbrevene.