På denne siden gis en oversikt over domstolenes historie fra vikingtiden og til våre dager.

Vikingtid

Bruk av lovgivende, dømmende og utøvende makt fantes allerede på 900-tallet. Da var ætten det viktigste utøvende elementet. Forbrytelser og konflikter ble løst ættene imellom og ofte var det enighet om hva straffen burde være. Blodhevn var en av de vanligste straffene man kunne bli idømt.

Utover 1000-tallet ble det dannet både lagting og bygdeting. Bygdetingene kom til som følge av økt samarbeid mellom bygdene som en direkte konsekvens av befolkningsvekst. Bygdetingene og lagtingene hadde som sin viktigste oppgave å komme fram til løsninger i ulike tvistemål.

Lagting ble også dannet som følge av befolkningsvekst, større bygder og økt samarbeid bygdene imellom. En begynner å se et behov for at rettsvesenet skulle dekke over et større område. Håkon den gode endret lagtingene fra å være allmannating til å bli representasjonsting. Det vil si at der det tidligere var ment at alle og enhver skulle møte opp, ble det nå vanlig å sende representanter til tinget. De mest kjente lagmannstingene fra denne tiden er Gulating og Frostating. Gulating gjaldt for Vestlandet, mens Frostating gjaldt for Trøndelag.  Hålogaland, Eidsivating og Borgartinget kom til på 1100-1200-tallet, men fikk ikke like stor innflytelse som Gulating og Frostating. Det er også blitt funnet lovsamlinger fra Gulating og Frostating i senere tid. Endring av tingene og funn av lovsamlinger gir en klar indikasjon på at allerede på 1100-tallet og senere var rettsstaten på vei til å bli sentralisert.

Den vanligste måten lover ble skapt på i middelaldereen var ved sedvanerett. Det vil si at det fantes mange rettsregler, men de var ikke blitt fastsatt av en offentlig myndighet. Sedvanerett er fremdeles i bruk i dag blant annet i internasjonal rett, men også på nasjonale områder som stats- og forvaltningsretten, og i deler av privatretten og erstatningsretten.

Middelalderen

Opp gjennom middelalderen fikk kongedømmet mer makt, og fylte til slutt rollen som både lovgivende, dømmende og utøvende makt. Kirken fylte de samme rollene som kongen, og det var ofte en drakamp mellom partene om hvem som skulle ha mest makt.

Gjennom middelalderen ble det viktig med lovformulering, og i 1274 ble de gamle Landskapslovene omarbeidet av kongen på den tiden, Magnus Lagabøte, og kalt Landsloven. Landsloven var ment å gjelde for lagtingene og til en viss grad for bygdetingene. Loven blir sett på som en administrativ samling av Norge (rikssamlingen blir datert til 1030). Landsloven førte også med seg endringer på det dømmende og utøvende området av rettssystemet. Det ble innført ordninger for offentlig oppnevnte lagmenn. Disse skulle lede tingforhandlingene mellom de ulike partene. Det ble dannet flere lagting og disse ble satt til en by eller et annet sentrum. Skyldspørsmålet endret seg også, fra å gjelde ætten til å omhandle personen.

I middelalderen opplevde rettsvesenet både en sentralisering, og en begynnende byråkratisering og profesjonalisering.

Unionstiden

For Norges del varte unionstiden i nærmere 400 år. I løpet av den tiden var Norge i union med Danmark, Sverige eller begge samtidig. Unionsperioden hadde en innvirkning på utformingen av rettssystemet for alle parter. I denne perioden ble rettssystemet ble uniformert og mer profesjonalisert og byråkratisert. I begynnelsen var unionen mellom Norge, Sverige og Danmark en personalunion. Det vil si at landene hadde en felles konge/regent, men de skulle ha egen administrasjon.

Norske saker ble i førsteinstans prøvd ut i enten bygdeting eller i bytinget. Derfra gikk sakene til lagtingene og videre derfra til Overhoffretten i Kristiania. Etter at Danmark etablerte Høyesterett i 1661 ble det mulig for norske saker å bli anket dit. Dette var for noen et tilbakesteg da danskene hadde lite kjennskap til norske lover og rettstenkning, og dermed lett kunne ta utgangspunkt i egne lover.

Høyesterett lå under kongen, og fram til 1771 skulle alle avgjørelser gjort av Høyesterett forelegges kongen. Etter 1771 gikk en bort i fra dette med unntak av dødsdommer. I løpet av unionstiden ble det forsøkt å øke skillet mellom den dømmende og utøvende makt, samtidig som kongen opprettholdt sin posisjon som øverste lovgivende makt.

Overhoffretten ble dannet i 1667 og før den tid var det Herredagen/rettarting som var Norges versjon av Høyesterett. Det første Herredagen ble holdt i 1539, og besto av både nordmenn og dansker. Det var ment å skulle følge Norges Landslov.

Lovene som var gjeldende i Norge var Magnus Lagabøte sin Landslov, og i Danmark var det landskapslovene (Jyske, Skånske og Sjællandske). Utover 1600-tallet ble det behov for fornying av de gamle lovene, og dette førte til en sammensmelting av danske og norske lover.  Landsloven ble erstattet med den Norske lov (1687) som til en viss grad var basert på den Danske loven (1683).  Særlig for Høyesterett i Danmark var dette positivt da det nå kunne forholde seg til to lovsamlinger som var tilnærmet like, istedenfor to meget ulike.

Montesquieu og maktfordelingsprinsippet

Den franske filosofen Charles de Secondat de Montesquieu og hans verk "De l’esprit des lois" fra 1748 regnes som det filosofiske grunnlaget for prinsippene om maktfordeling. Montesquieu var opptatt av å hindre at lovgiver også skulle være den utøvende statsmakt og skrev blant annet følgende: "Når den lovgivende myndighet er forent med den utøvende myndighet i en og samme person eller i ett og samme øvrighetsorgan, er der ingen frihet, for det er grunn til å frykte at den samme monark eller den samme forsamling vil gi tyranniske lover for deretter å anvende dem tyrannisk." Montesquieu hevdet at folket kunne gjøre opprør mot kongen og det var dette som skjedde i Frankrike på slutten av 1700-tallet.

Frankrike på 1700-tallet var preget av ettervirkningene av flere kriger, økonomiske vansker og en ujevn maktfordeling. Frankrike var et stendersamfunn, hvorpå kongen var øverst og hadde ubegrenset makt (kalt enevelde). Deretter fulgte presteskapet, adelen og til slutt borgerskapet som innebefattet alle ifra handelsfolk til bønder.  I 1789 brøt det ut revolusjon i Frankrike. Årsakene for revolusjonen finner en blant annet i bøndenes dårlige kår, opplysningsfilosofenes og folkets ønske om en bedre fordeling av makten, samt en økende politisk konflikt mellom adelen og borgerstanden.  Revolusjonen resultert i mer makt til folket, og avskaffelsen av monarkiet. Frankrike var nå en republikk.

Grunnloven av 1814

Den franske filosofen Montesquieu utarbeidet maktfordelingsprinsippet, som innebærer skillet mellom den lovgivende, utøvende og dømmende makt.
Montesquieus maktfordelingsprinsipp ble sentralt ved utformingen av den norske grunnloven i 1814. Kongen ble den utøvende makt, Stortinget den lovgivende makt og domstolene den dømmende makt. I motsetning til andre grunnlover fra denne tiden var den norske Grunnloven liberal, den var blant annet bygd på folkesuverenitetsprinsippet.

Norge fikk egen Høyesterett i 1815. Den norsk grunnloven ble gjeldende selv om Norge kom i union med Sverige i 1814, og den norske selvstendigheten i 1905 representerte derfor ingen endring i den norsk lovgivning og rettssystemet.

Krigsårene 1940-1945

Under krigen deltok Høyesterett ved tre anledninger på den politiske arena. De dannet et Administrasjonsråd som var et forvaltningsorgan for de delene av Norge som var under okkupasjon. Kort tid etter formulerte Høyesterett en historisk erklæring hvor det blir klart at tiltross for at Kongen hadde forlatt landet hadde han ikke forlatt sine plikter. Mot slutten av 1940 nedla alle medlemmene av Høyesterett sine embeter. Dette skjedde etter at okkupasjonsmakten forsøkte å innføre regler som Høyesterett følte gikk utover deres grunnlovsmessige stilling. I 1941 ble det opprettet en ny ”Høyesterett”. Denne besto av nazisympatisører som senere ble dømt for landssvik i Høyesterett. Ettersom alle de alminnelige domstolene var i funksjon under krigen, var det ikke bare Høyesterett som ble rammet da det ble innført ulike endringer på den norske rettspleien. Tydeligst er kanskje innføringen av dødsstraff for alvorlige forbrytelser, og forbrytelser mot den offentlige orden.

Viktige lovendringer for domstolene etter 1945

I 1993 ble det vedtatt endringer i straffeprosessloven. Det ble nå klart at alle saker skulle først bli prøvd ut i herreds- eller byretten, for deretter å kunne bli anket til lagmannsretten. Denne endringen går under betegnelsen to-instansreformen. Endringen har sammenheng med signering av menneskerettighetskonvensjonen om politiske og sivile rettigheter (ratifisert 1966) og barnekonvensjonen (ratifisert 1991). Ulemper som har blitt fremmet når det kommer til denne reformen er at det vil kunne ta lengre tid før en får sin endelige dom, og at det vil medføre en økt arbeidsmengde på ulike domstoler.

Etter 2. verdenskrig har det blitt formulert flere menneskerettighetskonvensjoner.  Norge har skrevet under på flere av disse og deriblant den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK). Ved signering ble Norge folkerettslig bundet til konvensjonens artikler. For Norges del var det først i 1999 at artiklene ble inkorporert i norsk lovverk og dermed gjort om til norsk lov. Dette betyr at ved en konflikt må norsk lov vike til fordel for EMK.

Toinstansreformen

Denne reformen ble innført 1. august 1995. Fra da av startet alle straffesaker i herreds- og byrettene med lagmannsrettene som ankeinstans. Tidligere ble de alvorligste straffesakene behandlet med lagmannsretten med jury som første instans. Det viktigste formålet med reformen er å gi tiltalte mulighet til å få prøvet bevisvurderingen under skyldspørsmålet to ganger.

Tydeliggjøring av skillet mellom utøvende og dømmende makt

I 2002 ble det innført et mer markert skille mellom lovgivende og dømmende makt gjennom opprettelsen av Domstoladministrasjonen, Innstillingsrådet for dommere og Tilsynsutvalget for dommere.